"Det var krig - vi var nede i en bunkers. Det var utrolig folksomt, folk fra alle verdensdeler. Vi måtte vekk innen 49 sekunder sa Mubarak. Hele byen pluss bunkersen kom til å sprenges da. Jeg var ansvarlig for bombe-pakkene som skulle bombes av opposisjonen, altså mot Mubaraks menn. Jeg hentet de bort til leiren hvor vi satt, men plutselig var det bare 4 pakker og det skulle være tilsammen 8. Hvor var de siste 4? Jeg lette overalt. Jeg gikk tilbake igjen for å lete etter de. Jeg fant de. Jeg lette febrilsk etter bruksanvisningen til bomben jeg hadde, for at vi skulle finne ut av hvordan vi kunne de-aktivere denne Mubarak-bomben. Men jeg tok beslutningen om at det var for sent før den ville gått av - så vi prøvde å rømme istedet. Ingrid var med, hun hadde en lang tynn kjole i pastellfarger på, og pilot-briller. Hun ville ta bussen til storbyen som lå rett ved - så vi kunne shoppe. For meg var det en helt annen virkelighet. Mine tanker og bekymringer lå rundt at jeg hadde glemt av alle klærne og pengene mine i bunkersen. Og var mer redd for at jeg ikke hadde på meg ullstrømpebukse, en flaske vann og helse-sko - jeg var mer der, i et "krise-tilfelle"; typ: vi kommer til å dø! Mens Ingrid ville shoppe!?"
Og der våknet jeg forvirret og litt svett om pannen :D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar