Nytteverdi av kunnskap eller egenverdi av kunnskap?

Skal vi lære fordi samfunnet trenger det, eller skal vi lære fordi kunnskapsutviklingen er verdt noe i seg selv? Et spørsmål som har streifet topplokket den siste tiden. På en side er det absurd at noen forsker på ordet "ingenting" og finner ut at "ingenting" egentlig ikke fins fordi et vakum inneholder 200 partikler. Samtidig, om akademia kun utvikler kunnskap ut i fra oppdrag som samfunnet "bestiller" - hvem skal da utvikle kunnskapen som samfunnet ikke vet at den trenger? Jeg har ingen løsning, men liker å synse. Innovasjon vil stå enda sterkere enn tidligere. Samfunnet utfordrer oss stadig til å tenke nytt. I denne sammenhengen tenker jeg konkret på at ungdom må i større grad skape sine egne arbeidsplasser. Da samfunnet går mer og mer mot en "kapitalistisk verden" og fagdisiplinene står like sterkt som tidligere. Det er ikke jobb til alle! Hvor skal filosofer, historikere, språkvitere og religionsvitere jobbe? De må skape sin egen arbeidsplass. For 50 år siden var det ikke miljørådgivere i bedrifter, det er det i dag. Og ja, det er på grunn av samfunnsutviklingen. Men hvor lenge skal vi vente før virksomheter har etikkrådgivere? Hvorfor skaper ikke etikere en sinnsyk debatt om forvaltning av oljefondet, tukling med gener, personvern eller klimaetikk? Det ville jeg gjort om jeg var etiker? De må ta mer plass i samfunnet - den plassen disiplinen fortjener. Ingen vil kjempe på deres vegne - de må gjøre det selv. Jeg tror vi skaper endringsagenter ved å legge opp utdanningen annerledes enn i dag. Studenter sier de liker tavleundervisning, men det er bare fordi de ikke vet bedre. Jeg har tro på innovative læringsformer, noe jeg mener er fraværende i norske universitet. Vi trenger ikke se lengre enn til vårt kjære naboland. Innovative undervisningsformer handler i begrenset grad om teknologiske verktøy. Det handler om så mye mer! Det handler om å lære kunnskap ved å "være" kunnskap. Føle at man lærer. Ta del i lærendet. Om du lærer om økofilosofi, som de gjør i Telemark etter Arne Næss sin skole. Tar man med kunnskapen ut, lærer i de omgivelser man er. Studenten får selv ta del og styre læringen. Lære ved å gjøre det selv. Interaktive læringsformer, øvelser som skaper "aktive medborgere" som kan ta stilling til ting og ikke være passiv. Lære seg medmennesklighet og integrere nye perspektiver og tenke langsiktig. Lære kulturforståelse på tvers av fagfelt, lære å samarbeide. Lære empati og solidaritet. Lære å bli motivert og kunne motivere andre. DETTE er innovativ utdanning. Det har jeg tro på.

"I disse strek-kod tider"

Har tenkt mye på å blogge for tida, så det teller en del - selv om jeg ikke har blogga :D

Da jeg leste en av Rasmus sine mailer, ble jeg inspirert av å bruke uttrykket "strek-kod tider", som omhandlet hvordan alt handler om koder og er for salg og alt mindre personlig og med mening. Noe som innleder meg til en tid vi skal inn i nå. Nemlig førjulstida. Hva handlet førjulstida om i gamledager? Jo venting, venting på mye godt og et nytt liv. De bakte kaker, rundvasket huset og var sammen med familie på en helt annen måte enn idag. Når jeg tok t-banen idag leste jeg på en reklame "ta pause i julevasken - reis til København" (?) Ja, det sier jo litt om hva folk prioriterer idag. Jeg sier ikke at alt var bedre før, men at verdiene og meningen bak det man gjorde stod sterkere før.

Hva er det egentlig jula handler om? Dette er selvfølgelig subjektivt, men nå skal jeg prøve å skildre hva som er jul for meg. Jul for meg er når jeg kommer hjem til mamma, pappa eller søster og de har redd opp senga til jeg kommer hjem til jul. Oftest mamma. Da er noen julekort allerede satt i vinduskarmen, og noen julelys har kommet på et temabord ved vindusposten. Jul for meg er stemning, ulike lukter og god mat. Gammel julemusikk. Jeg synes medmenneskelighet står sentralt i jula, kunne ønske jeg hadde vært litt tøffere å jobbet for hjemløse på juleaften. Kanskje jeg gjør det et år. Det å være med familien i jula er viktig, det å klemme hverandre å kjenne at man er hverandre nær og at man er i familie. At man bryr seg om hverandre. At man tar vare på hverandre, og at man trenger familien og gode venner for å ha det godt. Jula er tid til omtanke. Men trenger ikke være kristen for å tro at dette er noe godt.

Jula er tid til ettertanke, tanker til å reflektere over det året som har gått. Alt for sjelden ser man bak seg, oftest framover. Hva har man gjort de siste tolv månedene? Har de gått fort eller sakte? Når går tiden fort? Hvordan får man tiden til å gå litt saktere? Når jeg reflekterer over hva jeg har brukt tiden til det siste året - står tiden hvertfall litt stille, selv om jeg synes årene ofte går litt for fort og at jeg sjelden ser bak meg. Oftest når jeg stopper opp å tenker, finner jeg ut hvor mye jeg faktisk har gjort på et år. Ganske mye. Og vi nordmenn definerer jo ofte lykke med "å være opptatt"/"ha noe å gjøre" eller "være ute i naturen". Og jeg kan kjenne meg litt igjen i dette, særlig fordi jeg har lurt ganske lenge på hva som er lykke for meg. Det å ha noe å fåre er vel noe av det viktige, andre kulturer og religioner skjønner vel ingenting - da de gjør ting ut fra en bok eller en fiktiv person, mens vi fokuserer på "å ha noe å gjøre", ikke spesifikt med en mening bak...rart, men sant, tror jeg. Ikke rart vi har vanskelig for å forstå oss på hverandre.

Vel, hvor vil jeg med dette? Jo selvfølgelig å disse kapitalismen og marketsliberalismen som jeg alltid vil når jeg blogger :D Har blitt en trend hvertfall i disse innleggene. Hva bruker vi førjulstida til i dag? Til å shoppe med penger vi ikke har, ha dårlig samvittighet for lån, kjøpe tekniske duppeditter til oss selv slik at vi slipper å forholde oss til andre mennesker og reise til Købehavn. Jeg er kanskje dømmende, gammeldags og kjedelig, men jeg kunne ønske vi var flinkere til å gjøre ting sammen, legge bort telefon, data og tv. Bruke tid til å lytte til hva de vi har rundt oss tenker på. Hva har de gjort i 2011 som de er stolte av og hva vil de bruke 2012 til? Bruke tid til å finne på ting sammen og ikke følge dette kjøpehysteriet som førjulstida ofte brukes til. Heller inviter venner til å lage hyggelige julekort med fine ord til venner og familie, eller lage god mat sammen. Takk naboen for godt naboskap og gi oppmerksomhet til noen som trenger det. Gi energi til andre. Det er mye man kan gjøre for andre. Mange i Norge har en vanskelig jul og gruer seg til jula. Mange sitter alene på juleaften. Det er fint å gi tanker til de som ikke har samme utgangspunkt som en selv, tenke på de som ikke har familie og venner å være med.

Vel - det var noen ord om hva jula er for meg og hva jeg ønsker å bruke føljulstida til. Den er sikkert ganske forskjellig fra deres...? I tidligere blogginnlegg nevnte jeg om å velge mellom to liv: et dypere liv med filosofi, visjonering og graving i menneskets eksistens, kontra livet i shopping og champagne. Vel - tror jeg finner mer og mer fram til en mellomting her, og det tror jeg er vel og bra. Glad jeg ikke trenger å velge, da det føltes sånn i en periode. Dette innlegget lener seg mot det førstnevnte livet, og det er kanskje en visjon heller enn et levesett så langt. Opprinnelsen til dette innlegget var nemlig en ønskeliste til jul, da jeg har et anstrengt forhold til å få julegaver (i det hele tatt, men spesielt ting jeg ikke trenger). Da jeg skulle skrive lista, følte jeg at det ble så feil. Så endte det med dette innlegget istedet...

Høsten er her!

I helga gikk vi i fjellet. Høsten er fin. Jeg liker den godt. Hardangervidda var stedet! Lange turer med frisk pust i ansiktet, vidder så langt øyet kan se, stillhet og høstens vakre farger! Her får dere en smakebit!



Til ettertanke...

Nubben er alltid med!

Så små vi blir?




To gamle ørner på vidda, etter flere mil ble det "after walk" med øl og pop-musikk :D Etterfulgt av badstu og en varm dusj. Det ble en tidlig kveld for å si det sånn :)




Sjuuukt! Der kom bjørnen mot oss, det var nummeret før han kastet seg over oss, men da snudde vi oss å sprang som bare det. Det eneste treet på mils avstand klatrer vi opp i - med bjørnen hakk i hæl. Bare glad vi overlevde og at jeg fikk med meg kamera, synd jeg ikke fikk tatt noen bra bilder av han bare...(skalv på hånda, så de ble litt uklar)

...da var det ekstra godt med en kald øl etter en delvis traumatisk hendelse...

Høst

Endelig er det høst! Jeg skal ærlig innrømme at jeg savner høsten i Uppsala og New York - hvor jeg har vært de siste høstene. Men høsten er faktisk ganske fin her i Norge også, bare man oppdager den. Jeg har vært mye ute i det siste og det gir meg masse energi. Nå til helga blir det kanskje Hardangervidda, bare å utnytte å være ute før det blir skikkelig kaldt. Og da er det jo egentlig bare å ta på mer klær, men skal ærlig innrømme at jeg liker høsten bedre :)

Her er noe av innhøstingen...more to come!

Utopi og visjon (verden èn) versus praktisk og gjennomførbart (verden to)

Har tenkt en del på dette i det siste. Disse tankene kan faktisk brukes som en metafor på hvordan mitt opphold i Sverige opplevdes (utopi/visjon - verden èn), kontra min opplevelse av å være nyinnflyttet til Norge (praktisk/løsningsorientert/gjennomførbart - verden to). Ja, pompøst og store linjer.

Det handler om politikk, og kanskje mer konkret miljøpolitikk. To veier deles der man kan tenke seg på èn side har man en utopisk måte å tenke på, der visjon er et stikkord. "Hvordan verden burde sett ut", og handlinger, strategier bygd ut fra det. Den andre veien er mer "Hva er det som egentlig fungerer", mer praktisk gjennomførbar tenking - pragmatisk. Opptatt av å finne løsninger. Jeg har vært først 3,5 år med den første versjonen i Trondheim, så 3,5 år i verden nummer to, og nå er jeg tilbake i den første verdenen igjen. Rart, vanskeligere nå å "akseptere" de praktiske løsningene, når jeg vet "hvordan det egentlig burde vært". Lettere å forklare gjennom et eksempel kanskje.

Nå når jeg har fått rådgiverstilling i WWF (!), skal jeg lage en rapport med tittelen "marine verneområder" - dette kommer til å handle om å sette en pris på naturen, en tallverdi som kan representere hva/hvor viktig økosystemtjenester er for oss mennesker (de tjenestene naturen gir mennesker for eksempel, CO2 fanst i trær, fisk fra havet, estetiske opplevelser i naturen). Noe er lettere å sette tallverdi på enn annet, for eksempel fisk og trær, konkrete verdier som menneskene får fra naturen. Men når man skal sette verdi på elva, på korallrev, på ren luft, på verdien av ikke å kutte ned skog - bir det brått mer komplisert. Men dette er altså hva som er "hot spot" i miljø-økonomi nå om dagen.

Dette kalles å regne den Totale Økonomiske Verdien på naturen. Et eksempel er om du kutter et tre, da regner man (oftest bedriften som kutter det) den direkte prisen som vi mennesker kan bruke dette treet til. Det vi ikke regner ut, er at dette treet faktisk lagrer CO2, så om vi kutter det - frigjøres CO2. Nummer to, det er huset for mange arter i skogen. Og ikke minst treets egenverdi, som relaterer til at treet ikke nødvendigvis skal brukes til noe, men står der fordi den har en verdi av bare å eksistere (som oss mennesker).

Vel - dette er hva som kalles å beregne Total Økonomisk Verdi på naturressursene rundt oss. Et viktig virkemiddel for å få folk i Norge og spesielt regnskogen i andre deler i verden å la være å kutte skog. Det vil si, man bruker økonomiske argument for å bevare naturen. Det blir for dyrt for de som vil kutte den, fordi den økonomiske verdien som inkluderer alle elementer over blir så høy at det ikke vil lønne seg. Men flere problem er knyttet til dette. Bland annet, hva skal de som driver med skoghogst gjøre istede for å kutte skog? Hvorfor skal vi i Norge komme til Indonesia å si, ikke kutt skog. Dere får penger istedet! Dere trenger ikke drive med noe. Nesten samme som arbeidsledighetstrygd i Norge. Du trenger ikke jobbe, vi har maskiner som gjør arbeidet nå, men du kan få litt penger istedet! Akkurat som det veier opp for at å gå på jobb hver dag, møte kolleger, føle at man gjør nytte, har en verdi etc. Men det er en annen diskursjon.

Det jeg vil fram til her, er spørsmålet. Er dette en riktig måte å bevare naturen på? Som de fleste lesere her sikkert vet, har jeg lært i min andre verden nevt over - en sterk motstander av markets liberalismen som "styrer" mye av samfunnsutviklingen idag. Jeg har derfor noen grunnleggende skeptiske tanker til dette å sette pris på naturen, selv om jeg skjønner godt at dette er gode argumenter for å få skogen/marine ressurser bevart. Om vi setter pris på naturen, følger vi ikke da bare opp det marketssystemet vi lever i? Mye av det som fra første stund er med på å ødelegge naturen, er jo nettopp markedskrefter. Skal vi da følge det system som er så grunnleggende motstridende med hva vi kan kalle en bærekraftig utvikling? Det jeg lærte i verden èn - gjør at jeg skjønner at vi konkret kan bruke dette som argument for å lage verneverdie områder i Norge, fordi det er økonomien som må brukes som verktøy for å argumentere mot oljevirksomhet og andre som utfordrer naturressurser og biomangfold. Jeg skjønner det, og det vises jo ofte at det er dette som fungerer i praksis. Samtidig, synes jeg det er synd at vi ikke kan argumentere med lærdom fra verden to. At vi bør bevare naturen fordi den har betydning for oss og at det er umoralsk å kutte ned/ta livet av natur og dyr som har en egenverdi, en verdi i seg selv som gjør at vi ikke har rett til å gripe inn i naturen på den måten vi gjør idag. Problemet med denne utopiske/visjonære måten å se det på, er at vi ikke har konkrete nok argument mot den sterke økonomiske makta. Verden èn sier til verden to: "Har du et bedre forslag?"

Stockfleths - stedet med mangfold i fåreklær!

Da var det en god stund siden jeg blogget sist, gitt! En blanding av lite motivasjon og jobb-søking har tatt fra meg "penna" i å skrive ned tankene mine. Men nå har jeg bestemt meg for at dette skal ikke stopp meg. Jeg skriver jo som Ida, ja som en vanlig person (ok da, ikke helt vanlig...men dere skjønner), ikke som en arbeidende Ida :) Vel - ble også inspirert av et nytt bekjentskap (!) som viste meg en blogg som var utrolig gripende og trist å lese. Vennen fikk kreft i beinmargen. Så utrolig trist å lese, men likevel så fint å se at mange bryr seg og at det er lett for andre å følge med på hva som rører seg inni en - ja innerst liksom...

Jeg har heldigvis ingen sykdom å skrive om, men tenkte å dele noen av tankene mine likevel...

Jeg tenkte å dedikere dette blogginnlegget til Stockfleths - kafèen på hjørnet av Tinghuset. Jeg går forbi der hver dag på vei til jobb. Og hver dag kommer det nye tanker om denne merkverdige kafèen. Der på CJ Hambros plass 4 sitter side om side forbrytere med dommere og forsvarere. Drikker kaffe og leser avisen. Ikke nok med det, men her sitter også de som har laget lovene - stortingsrepresentantene. Dette må være den kafèen i byen med mest diversitet og ytterkanter i samfunnet. Også noen av de som vet mest om diversitet sitter her, WWF`erne. Selv om alle ser like ut, sjuler de sin identitet bak fasaden av grå cardigan, jeans eller en dress. Men hvem er de egentlig? Og hva tenker de på? Hver dag har jeg vurdert å gå inn der for å ta en kaffe, men man vil jo ikke bli mistenkt for å være en kjeltring?! Jeg tror grunnen til at WWF`ere henger der av og til, er fordi de liker diversiteten av folk der inne? Kan ikke tenke meg til noe annet. For det er jo ikke konseptet til Stockfleths jeg er fascinert av - det er de som sitter å ser ut. Hvem er de egentlig?

Drøm

Da jeg våknet imorges var jeg svett om pannen - jeg hadde drømt...

"Det var krig - vi var nede i en bunkers. Det var utrolig folksomt, folk fra alle verdensdeler. Vi måtte vekk innen 49 sekunder sa Mubarak. Hele byen pluss bunkersen kom til å sprenges da. Jeg var ansvarlig for bombe-pakkene som skulle bombes av opposisjonen, altså mot Mubaraks menn. Jeg hentet de bort til leiren hvor vi satt, men plutselig var det bare 4 pakker og det skulle være tilsammen 8. Hvor var de siste 4? Jeg lette overalt. Jeg gikk tilbake igjen for å lete etter de. Jeg fant de. Jeg lette febrilsk etter bruksanvisningen til bomben jeg hadde, for at vi skulle finne ut av hvordan vi kunne de-aktivere denne Mubarak-bomben. Men jeg tok beslutningen om at det var for sent før den ville gått av - så vi prøvde å rømme istedet. Ingrid var med, hun hadde en lang tynn kjole i pastellfarger på, og pilot-briller. Hun ville ta bussen til storbyen som lå rett ved - så vi kunne shoppe. For meg var det en helt annen virkelighet. Mine tanker og bekymringer lå rundt at jeg hadde glemt av alle klærne og pengene mine i bunkersen. Og var mer redd for at jeg ikke hadde på meg ullstrømpebukse, en flaske vann og helse-sko - jeg var mer der, i et "krise-tilfelle"; typ: vi kommer til å dø! Mens Ingrid ville shoppe!?"

Og der våknet jeg forvirret og litt svett om pannen :D