Utopi og visjon (verden èn) versus praktisk og gjennomførbart (verden to)

Har tenkt en del på dette i det siste. Disse tankene kan faktisk brukes som en metafor på hvordan mitt opphold i Sverige opplevdes (utopi/visjon - verden èn), kontra min opplevelse av å være nyinnflyttet til Norge (praktisk/løsningsorientert/gjennomførbart - verden to). Ja, pompøst og store linjer.

Det handler om politikk, og kanskje mer konkret miljøpolitikk. To veier deles der man kan tenke seg på èn side har man en utopisk måte å tenke på, der visjon er et stikkord. "Hvordan verden burde sett ut", og handlinger, strategier bygd ut fra det. Den andre veien er mer "Hva er det som egentlig fungerer", mer praktisk gjennomførbar tenking - pragmatisk. Opptatt av å finne løsninger. Jeg har vært først 3,5 år med den første versjonen i Trondheim, så 3,5 år i verden nummer to, og nå er jeg tilbake i den første verdenen igjen. Rart, vanskeligere nå å "akseptere" de praktiske løsningene, når jeg vet "hvordan det egentlig burde vært". Lettere å forklare gjennom et eksempel kanskje.

Nå når jeg har fått rådgiverstilling i WWF (!), skal jeg lage en rapport med tittelen "marine verneområder" - dette kommer til å handle om å sette en pris på naturen, en tallverdi som kan representere hva/hvor viktig økosystemtjenester er for oss mennesker (de tjenestene naturen gir mennesker for eksempel, CO2 fanst i trær, fisk fra havet, estetiske opplevelser i naturen). Noe er lettere å sette tallverdi på enn annet, for eksempel fisk og trær, konkrete verdier som menneskene får fra naturen. Men når man skal sette verdi på elva, på korallrev, på ren luft, på verdien av ikke å kutte ned skog - bir det brått mer komplisert. Men dette er altså hva som er "hot spot" i miljø-økonomi nå om dagen.

Dette kalles å regne den Totale Økonomiske Verdien på naturen. Et eksempel er om du kutter et tre, da regner man (oftest bedriften som kutter det) den direkte prisen som vi mennesker kan bruke dette treet til. Det vi ikke regner ut, er at dette treet faktisk lagrer CO2, så om vi kutter det - frigjøres CO2. Nummer to, det er huset for mange arter i skogen. Og ikke minst treets egenverdi, som relaterer til at treet ikke nødvendigvis skal brukes til noe, men står der fordi den har en verdi av bare å eksistere (som oss mennesker).

Vel - dette er hva som kalles å beregne Total Økonomisk Verdi på naturressursene rundt oss. Et viktig virkemiddel for å få folk i Norge og spesielt regnskogen i andre deler i verden å la være å kutte skog. Det vil si, man bruker økonomiske argument for å bevare naturen. Det blir for dyrt for de som vil kutte den, fordi den økonomiske verdien som inkluderer alle elementer over blir så høy at det ikke vil lønne seg. Men flere problem er knyttet til dette. Bland annet, hva skal de som driver med skoghogst gjøre istede for å kutte skog? Hvorfor skal vi i Norge komme til Indonesia å si, ikke kutt skog. Dere får penger istedet! Dere trenger ikke drive med noe. Nesten samme som arbeidsledighetstrygd i Norge. Du trenger ikke jobbe, vi har maskiner som gjør arbeidet nå, men du kan få litt penger istedet! Akkurat som det veier opp for at å gå på jobb hver dag, møte kolleger, føle at man gjør nytte, har en verdi etc. Men det er en annen diskursjon.

Det jeg vil fram til her, er spørsmålet. Er dette en riktig måte å bevare naturen på? Som de fleste lesere her sikkert vet, har jeg lært i min andre verden nevt over - en sterk motstander av markets liberalismen som "styrer" mye av samfunnsutviklingen idag. Jeg har derfor noen grunnleggende skeptiske tanker til dette å sette pris på naturen, selv om jeg skjønner godt at dette er gode argumenter for å få skogen/marine ressurser bevart. Om vi setter pris på naturen, følger vi ikke da bare opp det marketssystemet vi lever i? Mye av det som fra første stund er med på å ødelegge naturen, er jo nettopp markedskrefter. Skal vi da følge det system som er så grunnleggende motstridende med hva vi kan kalle en bærekraftig utvikling? Det jeg lærte i verden èn - gjør at jeg skjønner at vi konkret kan bruke dette som argument for å lage verneverdie områder i Norge, fordi det er økonomien som må brukes som verktøy for å argumentere mot oljevirksomhet og andre som utfordrer naturressurser og biomangfold. Jeg skjønner det, og det vises jo ofte at det er dette som fungerer i praksis. Samtidig, synes jeg det er synd at vi ikke kan argumentere med lærdom fra verden to. At vi bør bevare naturen fordi den har betydning for oss og at det er umoralsk å kutte ned/ta livet av natur og dyr som har en egenverdi, en verdi i seg selv som gjør at vi ikke har rett til å gripe inn i naturen på den måten vi gjør idag. Problemet med denne utopiske/visjonære måten å se det på, er at vi ikke har konkrete nok argument mot den sterke økonomiske makta. Verden èn sier til verden to: "Har du et bedre forslag?"