Jeg var på vei inn i Stadsbiblioteket i byen, allerede litt sent ute, med fair-trade take-away kaffen i høyre hånd. Veska var fylt med master-saker og gym-tøy. Jeg var klar for en effektiv akt med høyt nivå av tolkning, ny-tenking og kreativ skriving om nomadene i Mongolia. Men før jeg fikk satt meg ned møtte jeg en "venn" av meg. Jeg har det jo med å møte rare folk. Denne mannen er fra Iran. Han snakket til meg først på "gymmet", jeg sprang på 3D mølle og han spurte om han kunne få litt vann av drikkeflaska mi. Sprengrød i ansiktet, svett og helblesende fikk jeg ut et bestemt og litt overraska "nei". Han så litt vild ut. Rufsete på håret, litt rare klær,
sprang fra ene treningsmaskina til den andre og ansiktet fult av skjegg. Og luktet veldig svette (mer enn meg). Ja, en sånn typisk Iraner som de fleste ville trodd sjekket deg opp og som sikkert hadde en skummel klan bak seg og langt rulleblad. Fordomsfull som vanlig. Alle guttene på treningen så at han pratet med meg, med et flir om munnen. De tenkte vel, stakkars meg.
Tilbake til biblioteket. I det jeg går inn i lesesalen, ser jeg han stå der å ser på noen cd`er. Det var umulig for han å ikke se meg, og visa verca. Jeg gikk fort forbi uten å se så opp. Med en gang jeg satte meg ned, kom han bort. Det var ingen andre i rommet. Jeg gikk bort for å stenge et vindu som var åpent. Han fulgte etter "Hvordan går det med blodsirkulasjonen?" spurte han. Jeg kunne ikke annet enn å flire litt lavt for meg selv. Hvilken morsom åpningsreplikk!? Vel, det går bra sa jeg. Enn du? Joda, han kunne fortelle at han hadde en sjukelig høy blodsirkulasjon, og derfor svettet han noe voldsomt. Moren hans var forkjølt på grunn av det, fordi han hele tiden ville åpne vinduet hjemme. Der han påpekte at han kun så på noen greier, så litt tv og spiste, så jeg ikke skulle tro at han enda bodde hjemme. Han var jo 33. Han satt der å var helt svett under jakka sa han. Men han var glad for det, det var jo et friskt tegn, sa han.
Han fortsatt med å fortelle at han syntes det var så vanskelig å bo i Sverige. De var politiske flyktninger fra 80-tallet. Han vil prate med alle, men ingen med han. Alle er hovne og bittre. Alle flotte jenter ser slitne og triste ut i ansiktet. De vil ikke leke og flire! Ingen åpen for å være impulsiv å ta ting på sparket. Avhengig av mønster, planlegging og begrenset sosial åpenhet. Ja, det er som en fugl som finner et frø, og bare spiser det. Det er filosofi!? Det man støter på i hverdagen tar man hen å lar det forme hvordan resten av dagen ser ut. Jeg synes det var ganske fint sagt. Vi pratet lenge! Så lenge at jeg nesten ikke fikk fullført planen min om tolkning og ny-tenkning av nomadene i Monglia.
Han fortalte også at han hadde snakket med en dame på treninga som nesten var 100 kg. Ja, han hadde gått bort til henne å sa "Hvor vakker du er!" Han syntes hun var så flott! Som en kule! Ja, sånn som man kaster! Jeg: "SA du seriøst det?" Ja, èn som kaster sånn kule. Jeg: "Åååå, en som KASTER kula" Herregud så komisk. Ikke at det var så mye bedre, men litt hvertfall. Lett å forstå at hun sprang ut av rommet og at han som vanlig ble stående igjen å hate den svenske kulturen fordi den er for individualistisk og lite åpen.
Han sa videre hvor teit han syntes det var når vestlige jenter drar til Thailand, Afrika, Asia og andre steder å slår seg helt løs. Ja DA ja, da vil de eksperimentere å være hengiven å slå seg løs. Flire, møte nye kulturer, interessert i folk med skjegg etc. Men når de møter noen i sitt eget land, som også har bodd og oppvokst her og som bare ser annerledes ut - da er de ikke interessert, å tror at man er kjeltring og sex-freak. Interessant syntes jeg. Vi snakket videre om kultur og Iran og hvor forskjellig det var, og hvor dumt det er å ha så mye fordommer.
For en formiddag. Jeg synes det var interessant faktisk. Vil gjerne møte flere sånne raringer. Han visste jo selv at han var rar. Han ville bare ha noen å prate med!?
Jeg savner litt åpenhet. Jeg har bestemt meg for å ikke ha så mye sperrer når det kommer til å snakke med fremmede folk. Altså, ikke plage de, men ikke være så redde for at de sikkert ikke vil prate. Et annet eksempel er fra bussen igår.
Jeg satt på bussen. Klokka var sju. Ved siden av meg satt en mann med down syndrom. Han pratet med alle som satt rundt. Det virket som alle synes det var helt greit. Han spurte meg "Er ikke du forferdelig trøtt??" Jeg sa "Jo, det stemmer bra! Skikkelig trøtt!" Så snudde han seg bakover i bussen å ropte til de som satt bakerst "Er ikke dere helt sjukt trøtt!?" Som om det var det mest absurde i hele verden å sitte på den bussen når det var helt mørkt ute og klokka var sju. Jeg måtte le! Det ble en veldig morsom og fin start på dagen :)
