Hvilket liv skal man leve?
Kan man velge fritt?
Om man kan, er det bra?
Kan man ta de rette valg og beslutninger selv, for sitt eget beste for å oppnå livskvalitet og lykke?
Vanskelige spørsmål, og spørsmål som jeg ganske ofte tenker på for tida. Rart når man har reist så mye og ser hvordan andre lever sine liv. Uten materielle ting, baserer livet på helt andre verdier enn vi har her. Det er vel ingen rett og feil, men det får de små grå til å tenke. Eller hvertfall mine, jeg kan jo bare snakke for meg selv.
Jeg har snakket litt med farmor om dette. I gamle dager (da snakker jeg om midten av 1900 tallet) var det enklere kår. Fokuset var en helt annen plass. Det å få mat på bordet å "skaff sæ en jobb" var i fokus. Mange barn og lite mat var et faktum for mange i etterkrigstiden der de tok vare på familien så godt det gikk. Når jeg spurte farmor om hun snakket med sine foreldre om følelser - så hun på meg som et spørsmålstegn og snudde seg bort. Hun visste ikke hva det var, hva jeg mente eller hva det kunne bety. Rart. Eller egentlig ikke under de omstendighetene kanskje. Det var ikke vanlig, det var ingen rom for å la følelsene komme fram. Men farmor sier jo hun er lykkelig, selv om jeg vet at hun hadde et tøft liv med 3 gutter, jobb, en syk mann og gamle foreldre i andre etage - i en alder av tyve år...
Er det fordi vi har en slik velferd idag at vi faktisk har tid til å gruble over alle livets meninger?
Eller er det sånn at vi bare har en bedre måte å uttrykke oss på idag enn i gamle dager?
Idag blir de eksistensielle spørsmålene helt annerledes, det handler ikke om grunnleggende behov som "livsmedel" som de sier så fint på svensk, men helt andre ting. Svensson og Ola Nordmann tror jeg går i gata å synes livet er greit (ikke lykkelige - hva nå enn det er?) og shopper litt nå og da, reiser litt - og bryr seg ikke så mye om det er en mening eller verdi bak tingene de gjør/kjøper. Kanskje jeg har feil? Kanskje de ikke fins?
Med dette mener jeg å si tydelig at jeg lengter etter en mening bak tingene jeg gjør i hverdagen. Jeg synes verdiene i samfunnet blir mer og mer overfladisk. Individualisering - man skal klare seg selv, kjenner ikke naboen, ikke avhengig av å ha god kontakt med familien, trenger ikke ha kjærest, bruker minst mulig tid på å lage mat, setter barna i barnehage, har ikke tid til å ta vare på de eldre...
Alt det som betydde noe og hadde mening/verdi i gamledager - har liksom falmet litt?
Jeg håper jeg enten kan gå helt bort fra det - å leve et Svensson liv, eller å finne en mening bak de tingene jeg gjør. Når man hører ulike religioner snakke om hva de tror på og hvorfor man gjør ulike ting, skulle jeg søren meg ønske jeg var religiøs. Hvor mye lettere det hadde vært?"Jeg lever fordi jeg tror på..." Jeg synes samfunnet vårt med en ekstrem sekularisering har blitt veldig utvannet når det kommer til verdigrunnlag.
Men hvem er jeg til å si at jeg synes andre mennesker baserer sin hverdag på feil verdigrunnlag?
Jeg kommer ikke til bunns i dette. Jo mer jeg vet, har sett og fått innsikt/forståelse for - jo vanskelig er det å leve et "lykkelig" liv" Kunsten er å kunne leve med dyp kunnskap i balanse av å leve et enkelt liv.
