Boktips

Fikk et boktips fra en på jobben, ser veldig interessant ut for dere som liker å lese bøker. Det er en skjønnlitterær bok, påvirket av andre verdenskrig. Les mer her:

"Player Piano, author Kurt Vonnegut's first novel, was published in 1952. It is a dystopia of automation and capitalism, describing the dereliction they cause in the quality of life.The story takes place in a near-future society that is almost totally mechanized, eliminating the need for human laborers. This widespread mechanization creates conflict between the wealthy upper class—the engineers and managers who keep society running—and the lower class, whose skills and purpose in society have been replaced by machines. The book uses irony and sentimentality, which were to become a hallmark developed further in later works."

(Ønsker meg til jul)

Lykke

Hva lykke er?
- Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggestikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.

Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Kan hende vente på et brev.
Be prestekravene om råd,
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.

- Inger Hagerup

Som en fugl som finner et frø og bare spiser det - det er filosofi!

Jeg var på vei inn i Stadsbiblioteket i byen, allerede litt sent ute, med fair-trade take-away kaffen i høyre hånd. Veska var fylt med master-saker og gym-tøy. Jeg var klar for en effektiv akt med høyt nivå av tolkning, ny-tenking og kreativ skriving om nomadene i Mongolia. Men før jeg fikk satt meg ned møtte jeg en "venn" av meg. Jeg har det jo med å møte rare folk. Denne mannen er fra Iran. Han snakket til meg først på "gymmet", jeg sprang på 3D mølle og han spurte om han kunne få litt vann av drikkeflaska mi. Sprengrød i ansiktet, svett og helblesende fikk jeg ut et bestemt og litt overraska "nei". Han så litt vild ut. Rufsete på håret, litt rare klær, sprang fra ene treningsmaskina til den andre og ansiktet fult av skjegg. Og luktet veldig svette (mer enn meg). Ja, en sånn typisk Iraner som de fleste ville trodd sjekket deg opp og som sikkert hadde en skummel klan bak seg og langt rulleblad. Fordomsfull som vanlig. Alle guttene på treningen så at han pratet med meg, med et flir om munnen. De tenkte vel, stakkars meg.

Tilbake til biblioteket. I det jeg går inn i lesesalen, ser jeg han stå der å ser på noen cd`er. Det var umulig for han å ikke se meg, og visa verca. Jeg gikk fort forbi uten å se så opp. Med en gang jeg satte meg ned, kom han bort. Det var ingen andre i rommet. Jeg gikk bort for å stenge et vindu som var åpent. Han fulgte etter "Hvordan går det med blodsirkulasjonen?" spurte han. Jeg kunne ikke annet enn å flire litt lavt for meg selv. Hvilken morsom åpningsreplikk!? Vel, det går bra sa jeg. Enn du? Joda, han kunne fortelle at han hadde en sjukelig høy blodsirkulasjon, og derfor svettet han noe voldsomt. Moren hans var forkjølt på grunn av det, fordi han hele tiden ville åpne vinduet hjemme. Der han påpekte at han kun så på noen greier, så litt tv og spiste, så jeg ikke skulle tro at han enda bodde hjemme. Han var jo 33. Han satt der å var helt svett under jakka sa han. Men han var glad for det, det var jo et friskt tegn, sa han.

Han fortsatt med å fortelle at han syntes det var så vanskelig å bo i Sverige. De var politiske flyktninger fra 80-tallet. Han vil prate med alle, men ingen med han. Alle er hovne og bittre. Alle flotte jenter ser slitne og triste ut i ansiktet. De vil ikke leke og flire! Ingen åpen for å være impulsiv å ta ting på sparket. Avhengig av mønster, planlegging og begrenset sosial åpenhet. Ja, det er som en fugl som finner et frø, og bare spiser det. Det er filosofi!? Det man støter på i hverdagen tar man hen å lar det forme hvordan resten av dagen ser ut. Jeg synes det var ganske fint sagt. Vi pratet lenge! Så lenge at jeg nesten ikke fikk fullført planen min om tolkning og ny-tenkning av nomadene i Monglia.

Han fortalte også at han hadde snakket med en dame på treninga som nesten var 100 kg. Ja, han hadde gått bort til henne å sa "Hvor vakker du er!" Han syntes hun var så flott! Som en kule! Ja, sånn som man kaster! Jeg: "SA du seriøst det?" Ja, èn som kaster sånn kule. Jeg: "Åååå, en som KASTER kula" Herregud så komisk. Ikke at det var så mye bedre, men litt hvertfall. Lett å forstå at hun sprang ut av rommet og at han som vanlig ble stående igjen å hate den svenske kulturen fordi den er for individualistisk og lite åpen.

Han sa videre hvor teit han syntes det var når vestlige jenter drar til Thailand, Afrika, Asia og andre steder å slår seg helt løs. Ja DA ja, da vil de eksperimentere å være hengiven å slå seg løs. Flire, møte nye kulturer, interessert i folk med skjegg etc. Men når de møter noen i sitt eget land, som også har bodd og oppvokst her og som bare ser annerledes ut - da er de ikke interessert, å tror at man er kjeltring og sex-freak. Interessant syntes jeg. Vi snakket videre om kultur og Iran og hvor forskjellig det var, og hvor dumt det er å ha så mye fordommer.

For en formiddag. Jeg synes det var interessant faktisk. Vil gjerne møte flere sånne raringer. Han visste jo selv at han var rar. Han ville bare ha noen å prate med!?

Jeg savner litt åpenhet. Jeg har bestemt meg for å ikke ha så mye sperrer når det kommer til å snakke med fremmede folk. Altså, ikke plage de, men ikke være så redde for at de sikkert ikke vil prate. Et annet eksempel er fra bussen igår.

Jeg satt på bussen. Klokka var sju. Ved siden av meg satt en mann med down syndrom. Han pratet med alle som satt rundt. Det virket som alle synes det var helt greit. Han spurte meg "Er ikke du forferdelig trøtt??" Jeg sa "Jo, det stemmer bra! Skikkelig trøtt!" Så snudde han seg bakover i bussen å ropte til de som satt bakerst "Er ikke dere helt sjukt trøtt!?" Som om det var det mest absurde i hele verden å sitte på den bussen når det var helt mørkt ute og klokka var sju. Jeg måtte le! Det ble en veldig morsom og fin start på dagen :)

Tema: Verdigrunnlag

Jeg tenker så mye for tida.

Hvilket liv skal man leve?

Kan man velge fritt?

Om man kan, er det bra?

Kan man ta de rette valg og beslutninger selv, for sitt eget beste for å oppnå livskvalitet og lykke?

Vanskelige spørsmål, og spørsmål som jeg ganske ofte tenker på for tida. Rart når man har reist så mye og ser hvordan andre lever sine liv. Uten materielle ting, baserer livet på helt andre verdier enn vi har her. Det er vel ingen rett og feil, men det får de små grå til å tenke. Eller hvertfall mine, jeg kan jo bare snakke for meg selv.

Jeg har snakket litt med farmor om dette. I gamle dager (da snakker jeg om midten av 1900 tallet) var det enklere kår. Fokuset var en helt annen plass. Det å få mat på bordet å "skaff sæ en jobb" var i fokus. Mange barn og lite mat var et faktum for mange i etterkrigstiden der de tok vare på familien så godt det gikk. Når jeg spurte farmor om hun snakket med sine foreldre om følelser - så hun på meg som et spørsmålstegn og snudde seg bort. Hun visste ikke hva det var, hva jeg mente eller hva det kunne bety. Rart. Eller egentlig ikke under de omstendighetene kanskje. Det var ikke vanlig, det var ingen rom for å la følelsene komme fram. Men farmor sier jo hun er lykkelig, selv om jeg vet at hun hadde et tøft liv med 3 gutter, jobb, en syk mann og gamle foreldre i andre etage - i en alder av tyve år...

Er det fordi vi har en slik velferd idag at vi faktisk har tid til å gruble over alle livets meninger?

Eller er det sånn at vi bare har en bedre måte å uttrykke oss på idag enn i gamle dager?

Idag blir de eksistensielle spørsmålene helt annerledes, det handler ikke om grunnleggende behov som "livsmedel" som de sier så fint på svensk, men helt andre ting. Svensson og Ola Nordmann tror jeg går i gata å synes livet er greit (ikke lykkelige - hva nå enn det er?) og shopper litt nå og da, reiser litt - og bryr seg ikke så mye om det er en mening eller verdi bak tingene de gjør/kjøper. Kanskje jeg har feil? Kanskje de ikke fins?

Med dette mener jeg å si tydelig at jeg lengter etter en mening bak tingene jeg gjør i hverdagen. Jeg synes verdiene i samfunnet blir mer og mer overfladisk. Individualisering - man skal klare seg selv, kjenner ikke naboen, ikke avhengig av å ha god kontakt med familien, trenger ikke ha kjærest, bruker minst mulig tid på å lage mat, setter barna i barnehage, har ikke tid til å ta vare på de eldre...

Alt det som betydde noe og hadde mening/verdi i gamledager - har liksom falmet litt?

Jeg håper jeg enten kan gå helt bort fra det - å leve et Svensson liv, eller å finne en mening bak de tingene jeg gjør. Når man hører ulike religioner snakke om hva de tror på og hvorfor man gjør ulike ting, skulle jeg søren meg ønske jeg var religiøs. Hvor mye lettere det hadde vært?"Jeg lever fordi jeg tror på..." Jeg synes samfunnet vårt med en ekstrem sekularisering har blitt veldig utvannet når det kommer til verdigrunnlag.

Men hvem er jeg til å si at jeg synes andre mennesker baserer sin hverdag på feil verdigrunnlag?

Jeg kommer ikke til bunns i dette. Jo mer jeg vet, har sett og fått innsikt/forståelse for - jo vanskelig er det å leve et "lykkelig" liv" Kunsten er å kunne leve med dyp kunnskap i balanse av å leve et enkelt liv.

U-landstillempad miljøkonsekvensanalys

Ja, den lengste tittelen jeg noen gang har sett på et kurs! Herre for en kurs, jeg digger det! Til og med var ute igår og synes det var bare herlig å sitte i forelesning å høre og diskutere med kurs lederne idag morges. Det er ikke så ofte. "Jucy samtal" som de liker å si her om et god diskursjon. Kurset omhandler helt spesifikk analyse verktøy som kan bruker i felt der man går i dybden å ser på hvilke konsekvenser som samfunnet generer og på hvilken måte det påvirker miljøet (IKKE bare miljø som natur og naturvitenskap, men også i en sosioøkonomisk kontekst). Lærerne er super kunnskapsrike og full av erfaring i felt, så jeg lærer mye som jeg kan ta med meg når jeg reiser til Mongolia 5.Februar 2010. Spennende!!!

Prosjekt om 7-gårder

Idag har jeg jobbet med prosjekt. Ja- i hele dag. Vi prøver å jobbe tverrvitenskaplig, og det er ikke bare lett. Ikke nok med at ingen vet helt hva det betyr. Men det er veldig tids krevende, og at det generelt er forferdelig vanskelig. Idag har vi skrevet 11 A4 sider sammen. SAMMEN. Ja hver setning er diskutert. Men sånn er et bare, og resultatet blir veldig bra. Og jeg har lært utrolig mye. Men om det er veldig effektiv vet jeg ikke. Men er poenget å være så effektiv alltid? Det er jo ikke sikkert. Da jeg kom hjem, satt Hanna og Jakob og drakk øl. Vi pratet og jeg drakk litt vin. Jeg har begynt å bli glad i bloggen min nå...til en forandring :D Det er fint! Bilde er fra Roskilde 2007.  Håper støvlene fikk en ny identitet, etter de ble forlatt...