"I disse strek-kod tider"

Har tenkt mye på å blogge for tida, så det teller en del - selv om jeg ikke har blogga :D

Da jeg leste en av Rasmus sine mailer, ble jeg inspirert av å bruke uttrykket "strek-kod tider", som omhandlet hvordan alt handler om koder og er for salg og alt mindre personlig og med mening. Noe som innleder meg til en tid vi skal inn i nå. Nemlig førjulstida. Hva handlet førjulstida om i gamledager? Jo venting, venting på mye godt og et nytt liv. De bakte kaker, rundvasket huset og var sammen med familie på en helt annen måte enn idag. Når jeg tok t-banen idag leste jeg på en reklame "ta pause i julevasken - reis til København" (?) Ja, det sier jo litt om hva folk prioriterer idag. Jeg sier ikke at alt var bedre før, men at verdiene og meningen bak det man gjorde stod sterkere før.

Hva er det egentlig jula handler om? Dette er selvfølgelig subjektivt, men nå skal jeg prøve å skildre hva som er jul for meg. Jul for meg er når jeg kommer hjem til mamma, pappa eller søster og de har redd opp senga til jeg kommer hjem til jul. Oftest mamma. Da er noen julekort allerede satt i vinduskarmen, og noen julelys har kommet på et temabord ved vindusposten. Jul for meg er stemning, ulike lukter og god mat. Gammel julemusikk. Jeg synes medmenneskelighet står sentralt i jula, kunne ønske jeg hadde vært litt tøffere å jobbet for hjemløse på juleaften. Kanskje jeg gjør det et år. Det å være med familien i jula er viktig, det å klemme hverandre å kjenne at man er hverandre nær og at man er i familie. At man bryr seg om hverandre. At man tar vare på hverandre, og at man trenger familien og gode venner for å ha det godt. Jula er tid til omtanke. Men trenger ikke være kristen for å tro at dette er noe godt.

Jula er tid til ettertanke, tanker til å reflektere over det året som har gått. Alt for sjelden ser man bak seg, oftest framover. Hva har man gjort de siste tolv månedene? Har de gått fort eller sakte? Når går tiden fort? Hvordan får man tiden til å gå litt saktere? Når jeg reflekterer over hva jeg har brukt tiden til det siste året - står tiden hvertfall litt stille, selv om jeg synes årene ofte går litt for fort og at jeg sjelden ser bak meg. Oftest når jeg stopper opp å tenker, finner jeg ut hvor mye jeg faktisk har gjort på et år. Ganske mye. Og vi nordmenn definerer jo ofte lykke med "å være opptatt"/"ha noe å gjøre" eller "være ute i naturen". Og jeg kan kjenne meg litt igjen i dette, særlig fordi jeg har lurt ganske lenge på hva som er lykke for meg. Det å ha noe å fåre er vel noe av det viktige, andre kulturer og religioner skjønner vel ingenting - da de gjør ting ut fra en bok eller en fiktiv person, mens vi fokuserer på "å ha noe å gjøre", ikke spesifikt med en mening bak...rart, men sant, tror jeg. Ikke rart vi har vanskelig for å forstå oss på hverandre.

Vel, hvor vil jeg med dette? Jo selvfølgelig å disse kapitalismen og marketsliberalismen som jeg alltid vil når jeg blogger :D Har blitt en trend hvertfall i disse innleggene. Hva bruker vi førjulstida til i dag? Til å shoppe med penger vi ikke har, ha dårlig samvittighet for lån, kjøpe tekniske duppeditter til oss selv slik at vi slipper å forholde oss til andre mennesker og reise til Købehavn. Jeg er kanskje dømmende, gammeldags og kjedelig, men jeg kunne ønske vi var flinkere til å gjøre ting sammen, legge bort telefon, data og tv. Bruke tid til å lytte til hva de vi har rundt oss tenker på. Hva har de gjort i 2011 som de er stolte av og hva vil de bruke 2012 til? Bruke tid til å finne på ting sammen og ikke følge dette kjøpehysteriet som førjulstida ofte brukes til. Heller inviter venner til å lage hyggelige julekort med fine ord til venner og familie, eller lage god mat sammen. Takk naboen for godt naboskap og gi oppmerksomhet til noen som trenger det. Gi energi til andre. Det er mye man kan gjøre for andre. Mange i Norge har en vanskelig jul og gruer seg til jula. Mange sitter alene på juleaften. Det er fint å gi tanker til de som ikke har samme utgangspunkt som en selv, tenke på de som ikke har familie og venner å være med.

Vel - det var noen ord om hva jula er for meg og hva jeg ønsker å bruke føljulstida til. Den er sikkert ganske forskjellig fra deres...? I tidligere blogginnlegg nevnte jeg om å velge mellom to liv: et dypere liv med filosofi, visjonering og graving i menneskets eksistens, kontra livet i shopping og champagne. Vel - tror jeg finner mer og mer fram til en mellomting her, og det tror jeg er vel og bra. Glad jeg ikke trenger å velge, da det føltes sånn i en periode. Dette innlegget lener seg mot det førstnevnte livet, og det er kanskje en visjon heller enn et levesett så langt. Opprinnelsen til dette innlegget var nemlig en ønskeliste til jul, da jeg har et anstrengt forhold til å få julegaver (i det hele tatt, men spesielt ting jeg ikke trenger). Da jeg skulle skrive lista, følte jeg at det ble så feil. Så endte det med dette innlegget istedet...

Utopi og visjon (verden èn) versus praktisk og gjennomførbart (verden to)

Har tenkt en del på dette i det siste. Disse tankene kan faktisk brukes som en metafor på hvordan mitt opphold i Sverige opplevdes (utopi/visjon - verden èn), kontra min opplevelse av å være nyinnflyttet til Norge (praktisk/løsningsorientert/gjennomførbart - verden to). Ja, pompøst og store linjer.

Det handler om politikk, og kanskje mer konkret miljøpolitikk. To veier deles der man kan tenke seg på èn side har man en utopisk måte å tenke på, der visjon er et stikkord. "Hvordan verden burde sett ut", og handlinger, strategier bygd ut fra det. Den andre veien er mer "Hva er det som egentlig fungerer", mer praktisk gjennomførbar tenking - pragmatisk. Opptatt av å finne løsninger. Jeg har vært først 3,5 år med den første versjonen i Trondheim, så 3,5 år i verden nummer to, og nå er jeg tilbake i den første verdenen igjen. Rart, vanskeligere nå å "akseptere" de praktiske løsningene, når jeg vet "hvordan det egentlig burde vært". Lettere å forklare gjennom et eksempel kanskje.

Nå når jeg har fått rådgiverstilling i WWF (!), skal jeg lage en rapport med tittelen "marine verneområder" - dette kommer til å handle om å sette en pris på naturen, en tallverdi som kan representere hva/hvor viktig økosystemtjenester er for oss mennesker (de tjenestene naturen gir mennesker for eksempel, CO2 fanst i trær, fisk fra havet, estetiske opplevelser i naturen). Noe er lettere å sette tallverdi på enn annet, for eksempel fisk og trær, konkrete verdier som menneskene får fra naturen. Men når man skal sette verdi på elva, på korallrev, på ren luft, på verdien av ikke å kutte ned skog - bir det brått mer komplisert. Men dette er altså hva som er "hot spot" i miljø-økonomi nå om dagen.

Dette kalles å regne den Totale Økonomiske Verdien på naturen. Et eksempel er om du kutter et tre, da regner man (oftest bedriften som kutter det) den direkte prisen som vi mennesker kan bruke dette treet til. Det vi ikke regner ut, er at dette treet faktisk lagrer CO2, så om vi kutter det - frigjøres CO2. Nummer to, det er huset for mange arter i skogen. Og ikke minst treets egenverdi, som relaterer til at treet ikke nødvendigvis skal brukes til noe, men står der fordi den har en verdi av bare å eksistere (som oss mennesker).

Vel - dette er hva som kalles å beregne Total Økonomisk Verdi på naturressursene rundt oss. Et viktig virkemiddel for å få folk i Norge og spesielt regnskogen i andre deler i verden å la være å kutte skog. Det vil si, man bruker økonomiske argument for å bevare naturen. Det blir for dyrt for de som vil kutte den, fordi den økonomiske verdien som inkluderer alle elementer over blir så høy at det ikke vil lønne seg. Men flere problem er knyttet til dette. Bland annet, hva skal de som driver med skoghogst gjøre istede for å kutte skog? Hvorfor skal vi i Norge komme til Indonesia å si, ikke kutt skog. Dere får penger istedet! Dere trenger ikke drive med noe. Nesten samme som arbeidsledighetstrygd i Norge. Du trenger ikke jobbe, vi har maskiner som gjør arbeidet nå, men du kan få litt penger istedet! Akkurat som det veier opp for at å gå på jobb hver dag, møte kolleger, føle at man gjør nytte, har en verdi etc. Men det er en annen diskursjon.

Det jeg vil fram til her, er spørsmålet. Er dette en riktig måte å bevare naturen på? Som de fleste lesere her sikkert vet, har jeg lært i min andre verden nevt over - en sterk motstander av markets liberalismen som "styrer" mye av samfunnsutviklingen idag. Jeg har derfor noen grunnleggende skeptiske tanker til dette å sette pris på naturen, selv om jeg skjønner godt at dette er gode argumenter for å få skogen/marine ressurser bevart. Om vi setter pris på naturen, følger vi ikke da bare opp det marketssystemet vi lever i? Mye av det som fra første stund er med på å ødelegge naturen, er jo nettopp markedskrefter. Skal vi da følge det system som er så grunnleggende motstridende med hva vi kan kalle en bærekraftig utvikling? Det jeg lærte i verden èn - gjør at jeg skjønner at vi konkret kan bruke dette som argument for å lage verneverdie områder i Norge, fordi det er økonomien som må brukes som verktøy for å argumentere mot oljevirksomhet og andre som utfordrer naturressurser og biomangfold. Jeg skjønner det, og det vises jo ofte at det er dette som fungerer i praksis. Samtidig, synes jeg det er synd at vi ikke kan argumentere med lærdom fra verden to. At vi bør bevare naturen fordi den har betydning for oss og at det er umoralsk å kutte ned/ta livet av natur og dyr som har en egenverdi, en verdi i seg selv som gjør at vi ikke har rett til å gripe inn i naturen på den måten vi gjør idag. Problemet med denne utopiske/visjonære måten å se det på, er at vi ikke har konkrete nok argument mot den sterke økonomiske makta. Verden èn sier til verden to: "Har du et bedre forslag?"

"blogger`a fortsatt?"

Joda, jeg gjør det. Men har holdt litt lav profil i det siste, ettersom tanker rundt det engelske ordet "transparency", som i det norske ordet "åpenhet" har blitt forsterket etter noen interessante samtaler i jula. Hvor åpen kan man være i det offentlige? Vi snakket om åpenhet rundt hva man skal legge ut av personlige og private tanker på internett. Om hvorvid dette var å "selge sjæla si" til offentligheten. Haha, vulgært sagt. Hadde en heftig diskursjon med en fjern beslekted i juletider om det var etisk riktig av de som ansetter folk å sjekker facebook/blogger etc. til de som søker jobb. På èn side forstår jeg at en sjef vil ta alle forhåndsregler på at de har valgt rett kandidat, og at siden det er mulig - skal man gjøre det. På en annen side - skal man ikke kunne skille jobb og privatliv? Jeg synes det er litt rart at om man for eksempel har sære interesser, kan hindre en i å få en jobb. Jeg er jo ikke en av de som har sære og abnormale interesser, så føler meg ikke direkte truffet av dette utsagnet, men jeg har bevisst reflekter mer over innholdet jeg skriver om. Av den grunn at man "legger seg ut offentlig" som mange mener. Hva synes dere? Jeg er enig i at mange legger ut ting på nettet som er litt "over the top" som for eksempel hvordan farge det var på utfloden den dagen. Det er noe man ikke vil vite om andre, og det er vesentlig her å ta fram at innholdet spiller stor rolle. Altså hva man legger ut. Og at man tar et valg av å være offentlig, ved å legge seg ut på internett. Men jeg synes fortsatt dette er en etisk debatt når det kommer til, skal man gjør det bare fordi man har mulighet til det? Det har gått litt langt når man leser tilfeller der folk har fått hindret arbeidsledighetstrygt fordi de har sittet for mye på facebook.

Boktips

Fikk et boktips fra en på jobben, ser veldig interessant ut for dere som liker å lese bøker. Det er en skjønnlitterær bok, påvirket av andre verdenskrig. Les mer her:

"Player Piano, author Kurt Vonnegut's first novel, was published in 1952. It is a dystopia of automation and capitalism, describing the dereliction they cause in the quality of life.The story takes place in a near-future society that is almost totally mechanized, eliminating the need for human laborers. This widespread mechanization creates conflict between the wealthy upper class—the engineers and managers who keep society running—and the lower class, whose skills and purpose in society have been replaced by machines. The book uses irony and sentimentality, which were to become a hallmark developed further in later works."

(Ønsker meg til jul)

Tema: Verdigrunnlag

Jeg tenker så mye for tida.

Hvilket liv skal man leve?

Kan man velge fritt?

Om man kan, er det bra?

Kan man ta de rette valg og beslutninger selv, for sitt eget beste for å oppnå livskvalitet og lykke?

Vanskelige spørsmål, og spørsmål som jeg ganske ofte tenker på for tida. Rart når man har reist så mye og ser hvordan andre lever sine liv. Uten materielle ting, baserer livet på helt andre verdier enn vi har her. Det er vel ingen rett og feil, men det får de små grå til å tenke. Eller hvertfall mine, jeg kan jo bare snakke for meg selv.

Jeg har snakket litt med farmor om dette. I gamle dager (da snakker jeg om midten av 1900 tallet) var det enklere kår. Fokuset var en helt annen plass. Det å få mat på bordet å "skaff sæ en jobb" var i fokus. Mange barn og lite mat var et faktum for mange i etterkrigstiden der de tok vare på familien så godt det gikk. Når jeg spurte farmor om hun snakket med sine foreldre om følelser - så hun på meg som et spørsmålstegn og snudde seg bort. Hun visste ikke hva det var, hva jeg mente eller hva det kunne bety. Rart. Eller egentlig ikke under de omstendighetene kanskje. Det var ikke vanlig, det var ingen rom for å la følelsene komme fram. Men farmor sier jo hun er lykkelig, selv om jeg vet at hun hadde et tøft liv med 3 gutter, jobb, en syk mann og gamle foreldre i andre etage - i en alder av tyve år...

Er det fordi vi har en slik velferd idag at vi faktisk har tid til å gruble over alle livets meninger?

Eller er det sånn at vi bare har en bedre måte å uttrykke oss på idag enn i gamle dager?

Idag blir de eksistensielle spørsmålene helt annerledes, det handler ikke om grunnleggende behov som "livsmedel" som de sier så fint på svensk, men helt andre ting. Svensson og Ola Nordmann tror jeg går i gata å synes livet er greit (ikke lykkelige - hva nå enn det er?) og shopper litt nå og da, reiser litt - og bryr seg ikke så mye om det er en mening eller verdi bak tingene de gjør/kjøper. Kanskje jeg har feil? Kanskje de ikke fins?

Med dette mener jeg å si tydelig at jeg lengter etter en mening bak tingene jeg gjør i hverdagen. Jeg synes verdiene i samfunnet blir mer og mer overfladisk. Individualisering - man skal klare seg selv, kjenner ikke naboen, ikke avhengig av å ha god kontakt med familien, trenger ikke ha kjærest, bruker minst mulig tid på å lage mat, setter barna i barnehage, har ikke tid til å ta vare på de eldre...

Alt det som betydde noe og hadde mening/verdi i gamledager - har liksom falmet litt?

Jeg håper jeg enten kan gå helt bort fra det - å leve et Svensson liv, eller å finne en mening bak de tingene jeg gjør. Når man hører ulike religioner snakke om hva de tror på og hvorfor man gjør ulike ting, skulle jeg søren meg ønske jeg var religiøs. Hvor mye lettere det hadde vært?"Jeg lever fordi jeg tror på..." Jeg synes samfunnet vårt med en ekstrem sekularisering har blitt veldig utvannet når det kommer til verdigrunnlag.

Men hvem er jeg til å si at jeg synes andre mennesker baserer sin hverdag på feil verdigrunnlag?

Jeg kommer ikke til bunns i dette. Jo mer jeg vet, har sett og fått innsikt/forståelse for - jo vanskelig er det å leve et "lykkelig" liv" Kunsten er å kunne leve med dyp kunnskap i balanse av å leve et enkelt liv.

Tema: "Individets Ansvar" - ja, med stor A

Jepp, tenkte det var på tide med forandring. Godt å ha noe sommerlig og grønt i bakgrunnen når det nærmer seg mørkere tider der ute. Jeg har flere ting å formidle denne gang. Dette i sammenheng med at jeg nettopp har kommet hjem til min hjemby, Trondheim, for rekreasjon og pusterom. Ingenting bedre enn å være hjemme akkurat nå. Ingenting bedre enn å være hjemme å ha de menneskene jeg er mest glad i rundt meg, akkurat nå.

Inspirasjon til nytt liv er noe som er framfor meg. Ny tid. Nye rom å røre seg i. Fremmed og spennende.

Jeg skal behandle min første ytring. Dette er en serie av ulike ytringer, eller utpøsinger som jeg har behov for å dele med meg til dere lesere. Det første tema kommer nå. Nemlig "Individets ansvar" - eller rettere sagt "Individets umulige rolle" Ja, jeg har lenge tenkt på dette. At alt for mye ansvar er lagt på individet idag. Jeg tar for meg tre hovedområder hvor jeg synes dette er et faktum. Media, mat/"livsmedel" (som det så fint heter på svensk) og kildesortering. First thing first.

"I dagens samfunn" (gammel-kjærringa i meg kommer fram) er det program som "Trekanten" som er populært blandt ungdom. Det appelerer til "å svelge" og pornofilminnspilling som 16 år. Hva er det som skjer liksom? Det er krise!? Skal dette kunne vises på tv uten kritikk - ja jeg er klar over programmet som diskuterte det, men det må slaktes! Ut fra mine øyne er det horribelt at foreldre skal ha ansvaret for å skjerme barna sine for denne type prostitusjon. Ja, jeg ser det som en prostitusjon. Prostitusjon av menneskeheten. En annen ting er all reklame vi får matet inn i våre skaller hver dag vi ser på tv/spotify eller leser avisen. Man kan ikke lese avisen idag uten å se fulldekkede sider med halvnakne damer i undertøy fra Lindex. Ikke bare er det irriterende og påtrykkende, men også skal man få komplekser over den lille bilringen på magen, og kvalme over dagens kroppslige idealer, over en kaffekopp lørdag morgen. Frekt!? Ja, i aller høyeste grad. Samtidig som man blir fristet til å dra til byen å kanskje kjøpe seg en bukse - for så å ha dårlig samvittighet for neste lønning, å kjenne presset av "jeg må jobbe mer" - med følge av mindre fritid og "livskvalitet" (hva nå enn det er...) Vel - poenget er at individet klarer ikke ta stilling til alt dette selv. Og man kan stille seg spørsmålet, SKAL det være individets ansvar? Kan ikke private selskaper og staten begynne å ta litt ansvar når det kommer til reklame og hva som skal vises på tv?

Det samme gjelder når man skal kjøpe mat i butikken. Det forventes at et vanlig menneske velger økologiske produkter, framfor vanlige produkter, selv om det er nesten dobbelt så dyrt. Skal man kunne forvente det? Også at man har flere timer på butikken for å velge riktige varer. Enn om butikken kunne hjulpen en litt, og valgt ut de varer som er best for miljøet? Aller helst skal man være oppdatert på, ikke bare hvilken fisk som man burde spise og ikke, men også vite hvor den er fisket. For eksempel, man kan spise torsk om den er fisket i Barentshavet, men ikke om den er fisket i Norsjøen (ifølge Sjømatsguiden, WWF) Skal man forvente at hvert individ er ekspert på fiskearter? Ikke bare i butikken er det vanskelig å finne ut av dette, men værre er det om man er ute å spiser?!

Kildesortering er min siste sak idag. Ikke bare har vi 8 ulike kildesorterings stasjoner i Sverige, men de er også under vasken hjemme. Ja, det tar tid hver dag å holde på med dette - hvilket jeg nå gjør av vane og gruer meg fælt med grimase i ansiktet hver gang jeg blander "organisk avfall" med kategorien "brennbart" her hjemme. Vel - ok at jeg som i faget holder på med dette og gjør det for min egen del, men kan man forvente det av Svensson og Ola Nordmann? Man ser jo aldri noen vinst av dette? Man KAN få en aldeles så liten senkning av det årlige avfallsgebyret om man spør pent (hvertfall i Sverige), men ellers er det ingen "incentives" for å gjøre dette som borger. I tillegg til at media går ut med at "alt slenges i samme kontainer uansett - så det spiller ingen rolle" Det blir umulig å gjøre riktig helt enkelt - som en vanlig borger. Man må jo kunne se noen nytte av dette. Et godt eksempel på dette, er jo faktisk Sverige (som har blitt mitt andre hjemland mer eller mindre, etterfulgt av Australia, New York og Kenya) Der går husholdsavfallet til å drive alle bussene i Uppsala, på biogass. Men hva gjør vi her? Bruker hvertfall ikke olje-pengene til å forbrede oss energimessig på at oljen en dag tar slutt. Så om man sorterer i Sverige ser man hvertfall noen vinst av sorteriengen (15 SEK å ta buss) For å dra den litt lenger, kunne man jo ha do-seter på bussen, sånn at om man virkelig var trengende - kunne man fått bussturen gratis om dette kunne bidra til noen form av biogassproduksjon :D

Ja - det var dagens utpøsing av samfunnets mange utfordringer. Liknende utpøsinger, tenkte jeg å skrive om senere og da blir tema: Verdiskapning.

Fall...

Fall is here!

Orange, yellow, pink, green, red...you name it! Explosion!

Colors that makes you feel happy, that makes you feel like you want to spend all the time outside your window. The dark red light throws beautiful clear lines on the houses in the afternoon. The sun rays fights through the many leafs that does not have long time left on its strains. The light that shoots through, blinds your eyes as you can barely see the road in front of you. Its a time for resting, time for reflections and time for yourself.

Skinnet kan bedra...

Alle som har snakket med meg de siste ukene vet at jeg har hatt lite energi. Jeg identifiserer meg med; hull i ballongen, det er noe i kjeller`n, lange dager, sliten, lavt immunforsvar. Ja, sånn er det. Jeg jobber med saken. Jeg er lei av å høre at alle har det så bra hele tiden. Særlig på facebook. Går det ikke an å finne en mellonting mellom "jeg har syyykt utflod i dag" "dirè på fjerne dagen" og "lykkelig gift med kjæresten", "duller med veslegutten vår, finest i verden"?

Ja, problemene forvinner jo ikke om man ikke forteller til noen at man er sliten, så jeg har begynt å være litt mer åpen om det. Det er jo ikke som om jeg skal dø eller noe. Men med en gang jeg starter å prate om at jeg er sliten, så avbryter ofte folk meg og sier "...jeg er også så sykt sliten!" det virker som at å holde fasade, se lykkelig ut, se suksessful ut er viktigere enn å egentlig ha det bra!? Og ingen vil snakke om det. Folk er redde for hva andre skal tro. Hele tiden. Slitsomt liv. Og ja, grunnen til at jeg faktisk er sliten er at jeg har hatt sykt mye å gjøre for tiden (fortsatt har) OG har ikke hatt ferie på to år. OG hadde en tøff sommer. Så nå er det på tide å lese avisen, ha lange frokoster, turer i skogen, kaffe med venner og slappe av!

Endelig. Kjennes veldig fremmed. For eksempel idag når jeg var med min gode venn og kollega David. Jeg hadde tenkt å jobbe fra 9-16, men etter lunch lurte han på om vi skulle ta resten av dagen fri heller. HÆÆÆ?! Resten av dagen FRI! Kaos. Tusen tanker i hode mitt løper løpsk. Jeg ser for meg, meg: shoppe, lese dameblader, ta massage, springe, male, tegne...isblokker som ligger trygt og fast foran tankene mine bare feies av gårde når David sier: "Neh, nu tar vi eftermiddagen av..." Herregud. Hvilken følelse. Men jeg trenger det også kjenner jeg.

Vel, noen lyspunkter er det likevel: Mette og Linn var jo her i helga. Herregud for en gjeng. Lenge siden jeg har hatt det så morsomt. Vi er så like, men likevel så ulike. Sjelden en gjeng på tre går så godt sammen som oss tre. Mye latter og mimring fra gammel-dagan :)

Her var vi på fotosession på Stureplan i Stockholm: