Er idag en dag?

Idag snør det her i Uppsala. Igår var det solskinn og bart. Jeg hadde håp! Håp om å ta fram sykkelen for første gang, og at jeg kunne gå med skinnjakke. Og at jeg kunne gå hjemme barfot med verandadøren åpen. Se spirene sprette opp fra jorden, å smile til verden for aller første gang. Og jeg skulle bli glad å tenke at det om noen uker blir til tomater (kjøkkenhage på verandaen som jeg laget igår fordi det var så fint vær (!)) som jeg kan spise i en salat ute på verandaen. Men nei. Idag snør det. Det har snødd i hele dag. Ikke ett sekund har det holdt opp å snø. Det er grått, vått, og det snør. Jeg hadde tenkt å trene, men har valgt å være hjemme istedet på grunn av at det snør. Jeg sier som Atle Antonsen: "Jeg ser hva som skjer med tingene, når tingene får gjøre som DE vil" (tingene=snøen i denne sammenhengen) Nå går jeg ikke på trening fordi det snør ute. De får bestemme selv. Nå er det til og med snøstorm. Snøen fyker vannrett forbi vinduet her jeg sitter. Frekt!

Vel, idag er en sånn dag som bare er. En dag som kanskje ikke-er. Det er en sånn dag at jeg lurer på om det egentlig er en dag. Om den har kvalifisert seg til å ha navnet "dag". Jeg har sterkt tvil. Jeg stod opp alt for sent. Pussa ikke tennene. Spiste kulturmelk til frokost, ingen kaffe. Sara spilte tv spill. Jeg så på. Timene gikk. Nå er jeg alene her hjemme og det er helt stille rundt meg. Og det er snøstorm ute. Jeg er i vakum og har ingen følelse av hva jeg vil gjøre eller hva jeg ikke vil gjøre. Jeg bare vet at jeg har masse jeg burde gjort. Masse. Nei ikke les masse. Les masse med litt ekstra trykk på starten av m`en. Ja sånn er det. Men så er det jo søndag idag og søndager er hellig for meg når det kommer til arbeid (heldigvis), så da slipper jeg å gjøre noe. Men sider jeg er i dette følelsesvakument (og det snør ute) så er jeg veldig ambivalent med situasjonen. Veldig uvant følelse liksom. Derfor skal jeg sitte her litt til, å kjenne på følelsen til den forhåpentligvis går over. Til snøen slutten å dale og til det blir mandag.

Litt tanker...

Noen tanker har seilet forbi hjernen min i et siste. Jeg føler meg og min hjerne har vært gjennom så ulike perioder i det siste. På godt og vondt. For noen måneder siden tenkte jeg på hvordan livet var for en "Svensson". Ja for dere som ikke vet hva en Svensson er, så er det tydligvis en ganske vanlig gjennomsnits-person her i Sverige som liker "vanlige" ting. Kjøper leilighet, gifter seg, får barn, liker å jobbe, har bil og hytte, god kontakt med familien, tenker bare sånn passe på miljøet rundt seg, leser i avisa (men blir ikke berørt av det), bryr seg ikke om hva som skjer utenfor lokalmiljøet og reiser til Grand Canaria (og tror det er et land som heter Syden) sånn en gang i året. Som jeg har forstått begrepet hvertfall. Kanksje begrepet "harry" på norsk, fast det tror jeg er mer en kategori og negativt betont? Kanskje en mellomting mellom Ola Nordmann og Harry? 

Hvertfall; det jeg tenkte på var at; jeg har ingen vei tilbake til det livet. Av og til tenker jeg hvor godt det kunne være å levd et så "uproblematisk" liv hvor man ikke visste om alle valg og alle dilemma livet egentlig byr på? Om man ikke vet så mye om hvor produkter kommer fra, hvor mye fly forurenser, hva som skjer i omverdnen; er kanskje valget enkelt i butikken og de slipper å stå der ti minutter for å velge hvilken type ost man skal kjøpe til frokost. Ja, av og til "lengter jeg tilbake" (jeg synes livet mitt var mer likt denne betegnelsen før, og dermed mindre komplisert) til denne livsstilen. Men er det egentlig noe å lengte tilbake til? ER det egentlig mindre komplisert? Jeg tenker på hvor mye jeg har lært og hvor mye mer "lærd" jeg føler meg etter disse årene i nabolandet. Det er noe i det pappa sa da jeg var 9 år "du forstår når du blir eldre..."

I det siste har jeg også tenkt på denne type betegnelse som at de bare driver landet, ureflektert. Jeg vil komme å stille litt kritiske spørsmål/holdninger til den verden jeg lever i. Jeg tenker hvertfall det, for meg kjennes det som meningsløst å bare bli født, leve, spise, være, så dø? Men samtidig vil jeg respektere de som gjerne vil leve som en Svensson. Man må jo få leve på ulike måter. 

Jeg tror disse tankene kommer av at jeg leser nå om et begrep som heter "transcendence" og betyr på en måte "to go beyond". Litt vagt, men henger sammen med metafysikk som baserer seg på det samme. Jeg tenkte da at jeg vil holde på med noe som er bortenfor, noe som kanskje ikke fins og er der i framtiden...eller bare i vår bevissthet. Ikke bare leve, spise, være og dø. 

...i det filosofiske hjørnet?

Har tenkt mest idag, ikke gjort så mye. En bok jeg leser nå er mer spirituell og filosofisk enn de fleste bøker jeg har lest. Den får meg til å bare sitte å tenke. Ikke gjøre noe. Men er å tenke å ikke gjøre noe? Hmmm. Jeg tenker litt på hva man skal bruke sitt liv på. Jeg har 100 år ca til disposisjon. Lever man sitt eget liv eller noen annens...eller for noen andre? Kjenner man seg selv godt nok? Hva skal man gjøre for å kjenne seg selv bedre? Også flere ganger den siste måneden har jeg opplevd en sånn "ut av deg sjæl" opplevelse. Rart, har aldri hatt det før. Sånn at jeg er meg, men er ikke meg likevel. Skikkelig rart!?

Jeg lurer på hvor mange mennesker, eldre mennesker, som sitter å funderer over livets mening. Ganske ensom. Som har gitt så mye av seg selv igjennom livet. Gjennom trange kår har de gitt alt av seg selv til familie og kanskje ofret mye av sine egne tanker/behov. Det må være tungt å se hvordan tiden forandrer seg å se hvordan verdier idag ikke var det samme som før. Føler de seg snytt? Generasjoner idag tenker ikke like mye på eldre. Vi er mer egoistiske enn de var i gamle dager, verdiene er ulike. Kanksje det er derfor så mange eldre er bitre?

Samtidig har hverdagen deres blitt fylt med andre ting enn hverdagen idag. Har de reflektert over deres egne liv? Får de masse tid nå til å sitte å tenke på hva de gjorde rett eller feil?

Kanskje jeg skal ringe farmor idag å slå av en prat :) Ja det gjør jeg.